Uttalelse fra juryens talsperson

Jeg er blitt bedt om å si noen ord på vegne av juryen før årets nominerte til Heddaprisene offentliggjøres, og det gjør jeg gjerne.

Vi har vært ni jurymedlemmer som har sett og vurdert om lag 200 forskjellige oppsetninger landet rundt, innen teater, dans, musikkteater og alt innimellom. Jeg må igjen få takke alle dere på, bak og rundt scenene for at det alltid finnes en ledig stol til oss selv når salene er smekk fulle. Jeg håper det kommer av at dere vil ha oss der. At dere ønsker å vise oss mulighetene , overskuddet og resonansen i møtene mellom kunsten og publikum, og at dere ikke først og fremst slipper oss inn i salen eller klasserommet for at vi skal utgjøre et tall i besøksstatistikken eller en fotnote i årsrapporten.

Men selvfølgelig, scenekunst er også statistikk. Bak det som utspiller seg på scenene, ser vi fliker av den hverdagen som ofte står i veien for ambisjonene og mulighetene, og som publikum i mest mulig grad er forskånet fra. Da handler det om støtteordninger, rammevilkår og en evig diskusjon om teatrenes samfunnsoppdrag, hvorvidt man treffer målgruppene eller ikke. I så måte bakser både de største institusjonene og aktørene i det frie feltet med de samme spørsmålene rundt kulturpolitikk og kunstformidling, rundt tradisjon og fornyelse.

I løpet av det siste året har disse spørsmålene fått større plass også i offentligheten. Debattene rundt hva scenekunsten skal være og kulturpolitikken som føres nasjonalt og lokalt, har sprengt seg ut av de interne foraene og ut i det offentlige rom, enten det har handlet om scenekunst for barn og unge, eller om scenespråk, mangfold, arbeidsplasser, habilitet, stipender og kulturstøtte.

Å aktivt gå inn i disse debattene er ikke en del av Heddajuryens mandat. Men vi som kanskje ser mer teater enn noen andre landet over, er likevel glade for at meningsbrytningen rundt scenekunstens kår synes å være sterkere enn på lenge. Også vi skulle gjerne sett flere oppsetninger for barn, og vi skulle gjerne sett at dansekompaniene i det frie feltet kunne spille oftere og lengre. Engasjementet er et tegn på at kunsten står under press, og hvor umistelig scenekunsten er for oss, hvor viktig det er å hegne rundt de åpne ytringsrommene i en tid preget av mørke og usikkerhet.

Det er ikke juryens mandat å gå rundt å bekymre seg heller, men vi gjør det likevel uten at det nødvendigvis reflekteres i årets nominasjoner til Heddaprisen. Her vi står i dag, er vi fortsatt bekymret for at Nationaltheatret skal rekke å falle i hodet på oss før beslutningstakerne finner fram til Ring 3, eller for at Oslo plutselig har fått enda et hvetebolleutsalg i lokalene vi trodde var Centralteatret.

Samtidig kan vi ikke annet enn å glede oss over at det både bygges splitter nye arenaer for scenekunst, og spilles teater på steder kunsten aldri før har sluppet til mens slitte scener rehabilitertes.

Er det bekymringsverdig at teatersesongen vi har lagt bak oss har hatt flere nypremierer, videreføringer og gjenoppsetninger enn noensinne tidligere, eller er det tegn på at det skapes scenekunst publikum rett og slett ikke kan få nok av? Vi velger å fryde oss over alle som har så mye på hjertet, at de vil fortelle alt selv, og at det er grunnen til at vi knapt har sett flere monologer på landets scener. Og vi gleder oss over at de nære ting har vært mer enn store nok, noe satsingen på lokalt repertoar har vist denne sesongen, også i alle de største byene.

Til slutt vil jeg si tusen takk til alle som har sittet i juryen i sesongen 2025-2026, som har tråkket inn og ut av saler, svettet, bannet, grått, ledd og ganske ofte kjent på en aldri så liten stille jubel. Som har seilt rundt på glattisen, testet kollektivtrafikken, funnet veiforbindelsene og trossa turisthordene i nord og i vest. Vi ser hvorfor det koster å lage teater og reise med teater i dette landet, og det gjør at vi føler oss enda mer beæret over å få lov til å være en del av det.

Mode Steinkjer, juryens talsperson